KUNSTEN Å AVVISE HØFLIG

Bildet har ingenting med historien å gjøre. Det er tatt foran pleieblokkene på sykehuset hvor de syke oppholder seg sammen med noen familiemedlemmer som passer og pleier dem.

Her om dagen var vi i bursdagsselskap. Det var veldig hyggelig og vi og barna kosa oss med kake og brus og godteri. Etter gaveåpningen og fiskedammen med gotteposer gikk barna ut for å leke. Mens vi stod der ute kom en kvinne gående med et barn på ryggen. Hun nærmet seg forsiktig og en kunne se på måten hun kom på at hun hadde tenkt å be om noe, vanligvis er det penger.
Jeg hilste kort og enkelt og forsøkte ikke å være for høflig. Ville ikke invitere til videre samtale. Det gjelder å smile passe mye, snakke litt fort, ha minst mulig øyekontakt og skynde seg å gjøre seg opptatt med noe før de rekker å legge ut om hva de trenger penger til. Har de først fått ordet kan det være vanskelig å komme seg unna. Så for å unngå det kan det være veldig effektivt å snu seg og gjøre seg opptatt med barna. Har de som står foran deg først fått ordet kommer det nemlig ofte lange utleggelser som forklarer og begrunner nødvendigheten av at de må ha hjelp til noe. Denne dagen orket jeg ikke dette maset om penger nå igjen, ikke nå når vi hadde det så hyggelig.

Teknikken om å avvise på en hyggelig måte uten direkte å si noe, men ved å skynde meg videre før spørsmålene er stilt, er godt innøvd. Jeg har nemlig hatt mange anledninger på å øve opp teknikken. Og jeg var veldig fornøyd med hvordan den fungerte denne gangen også. Vi hilste høflig på hverandre; “Bon soir, ça va?”, “ça va, merci”. Og så snudde jeg meg fort til Samuel og Aaron og sa noe til dem på norsk. Det fungerte perfekt. Dama skjønte at jeg ikke hadde tid og tuslet videre med barnet på ryggen, uten at jeg direkte hadde sagt nei.
Mens vi satt ute med vår kaffekopp i kveldsola kom plutselig Theodor syklende. Han hadde vært hjemme og hentet sykkelen, og nå kom han for å gi meg beskjed om at jeg hadde tre minutter på meg til å komme hjem samtidig som han viste tydelig fram tre fingrer for å illustrere viktigheten av at jeg kom fort. “Hvorfor det?” spurte jeg. Jo, fordi det satt en dame og ventet på meg hjemme.
Jeg tenkte med en gang at det var skredderdama mi. Hun har sittet og ventet på meg lenge ved andre anledninger, så Erik ville nok nødig være den som underholdt henne denne gangen også. Fornøyd tuslet jeg hjemover. Jeg hadde nemlig to pagne inne til sying og gledet meg stort til å få dem tilbake ferdig sydd. To pagne som jeg hadde kjøpt på markedet og som til sammen med sying kostet ca en månedslønn for en av arbeiderne hos oss. Ja, så at klærne ville bli fine var jeg ikke i tvil om.

Da jeg nærmet meg huset så jeg at det var samme kvinnen jeg hadde avvist så høflig og effektivt som nå satt på trappen min. Jeg kjente at jeg begynte å bli irritert på Erik. Jeg hadde jo lykkes i å unngå å høre på historien hennes og maset om penger, og nå hadde Erik sendt Theodor for å hente meg slik at jeg gikk rett i fella. Det ville være uunngåelig ikke å høre en lang historie om sykdom og nød nå. Uten å møte blikket til dama på trappa henvendte jeg meg direkte til Erik som hadde ødelagt hele opplegget mitt. “Hva var det som var sa viktig til at jeg hadde tre minutter på meg til å komme hjem?” spurte jeg tydelig irritert i stemmen. Erik så spørrende på meg; “Jeg har ikke bedt deg om å komme hjem, Theodor må ha funnet på det selv. Han mente vel du burde komme og snakke med denne dama da,” sa Erik og smilte lurt og gikk inn.

På trappa satt en sammensunket dame og diet sitt barn på ca ett år. Hun strakte fram handa og bad meg hilse på henne. Jeg hilste tilbake litt mutt, men denne gangen kunne jeg ikke unngå å møte blikket hennes. Hun så sliten ut. “Jeg har grått i hele dag og har veldig vondt i hodet,” begynte hun med. “Jeg vet ikke annet å gjøre enn å komme hit og spørre etter hjelp i håp om å finne en jobb for å livnære meg og barna mine,” sa hun. Så fortalte hun at hun hadde fem barn fra åtte til ett år. To av dem gikk på skole og de tre minste hadde hun hjemme. Mannen hadde reist fra henne for over ett år siden. For en tid tilbake hadde han ringt til en ”callbox” i nærheten av der hun bor for å fortelle henne at han var i Nigeria. Hun hadde sagt at han måtte sende henne litt penger da hun ikke hadde noe å leve av og da den ene sønnen deres var blitt syk. Da hadde han bare svart at han kom hjem snart og mer hadde hun ikke hørt fra ham. Hun hadde da solgt to pagne hun hadde hjemme til nabokona for å få penger til å gå på sykehuset med sønnen som hadde kraftig ørebetennelse og som ikke klarte å gå. Der hadde hun så fått medisiner for de pengene hun hadde og gutten var nå blitt bedre. Men hun hadde ingen familie her i byen og ingen penger hverken til å fø sine fem barn eller til å reise hjem til landsbyen sin. Spørsmålet hennes var derfor om jeg kunne gi henne litt jobb slik at hun kunne skaffe penger til å ta barna med seg til landsbyen. Der ville de i alle fall få mat og ha noen til å hjelpe seg.

Hele tiden mens hun snakket så jeg at hun kjempet med tårene. Og mens hun fortalte sin historie om nød og uten noen til å hjelpe seg, så kunne jeg ikke la vare å tenke på hvor stolt jeg hadde vært da jeg så vellykket hadde klart å avvise henne i sted, og hvordan jeg hadde gledet meg slik til å se de nye klærne mine da jeg trasket hjemover og hvor irritert jeg ble da jeg innså at jeg var blitt lurt til å høre på denne dama allikevel.
Og mens vi snakket så ble jeg overbevist om at hun snakket sant. Om alle detaljene i historien stemmer vet jeg ikke, men jeg ble overbevist om nøden hun fortalte om. Skamfull gikk jeg inn og hentet litt penger til henne og pakket en pose med mat som hun kunne ha med hjem. Det var ikke mye jeg gav, en brøkdel av det som klærne mine kostet. Likevel takket hun som om jeg skulle ha reddet henne fra avgrunnen.

Da hun tuslet litt krokbøyd hjemover med barnet på ryggen stod jeg igjen og så etter henne mens tårene trillet. Det var en blanding av medlidenhet for henne, skamfullhet over min egen opptatthet, oppgitthet over vissheten om at jeg ikke kan hjelpe alle og sorg over livets urettferdighet og min uvilje til å ta det innover meg og gjøre noe med det. Jeg gleder meg fortsatt til pagnene mine blir ferdige og jeg synes fortsatt det er plagsomt med alle de som kommer på dørene for å be om penger. Likevel er nøden her reell og vi lever i dette vanskelige at vi møter nøden hver en dag. Det gjør vondt.