FATTIG, MEN RIK

Kamerun er et mangfoldig land med mange folkeslag i sitt midte. Afrika i miniatyr liker de selv å kalle seg. I forbindelse med et prosjektarbeid har jeg (Erik) fått anledning til å reise litt dette mangfoldige landet. Målet med reisene denne gang var å besøke noen av kirkens regioner for å snakke med ledere, prester og folk på grasrota om hvordan de opplever at EELC fungerer som organisasjon og som kirke. Et av reisemålene var Poli, en by 4-5 timers kjøring nordvest for Ngaoundéré på veien mot Nigeria.
Et helt anderledels landskap møtte oss etter å ha tatt av fra hovedveien nordover. Etter å ha kjørt en stund på tørre sletter med høyt gras og fine landsbyer dukket fjellformasjonene opp. Vi måtte over de første fjellene for å komme til Poli. Mellom fjellene på veien mot grensa ligger denne byen som et lite knutepunkt for trafikken mellom Kamerun og Nigeria.

Mange som har bodd i Kamerun sier at det er større forskjell å reise fra hovedstaden Yaoundé til Ngaoundéré enn det er å reise fra Europa til Yaoundé. Da vil jeg si at det er enda større forskjell å reise fra Ngaoundéré til Poli enn fra Yaoundé til Ngaoundéré. (Noen som skjønte det?). Det jeg prøver å si er at byen, folket og landskapet er så mye mer ”afrikansk”. Byen er som en stor landsby sammensatt av mange landsbyhus i små klynger. Det er karrig her, fattigslig med mine vestlige øyne. Støvete, asfalt er fraværende, veiene er hullete og broene ofte provisoriske.

Her mellom fjellene i denne litt karrige byen lever det folk med et engasjement og pågangsmot som mange av oss bør misunne dem. Dette gjelder også mange av kirkens folk. På mange måter føler kirken seg litt glemt her mellom fjellene. De synes det er langt til hovedadministrasjonen i Ngaoundéré. Omstendighetene ville det slik at for noen år siden ble både bibelskolen, folkeskoler og sykestuer i regionen nedlagt med få måneders mellomrom. Dette av forskjellige årsaker bl.a. på grunn av økonomiske kriser i kirken og i dens institusjoner. Men det har selvfølgelig vært vanskelig å forstå for mennesker som ivrer for sin kirke, for folk som er glad i skolen sin og som trenger sykestuen.

I dette landskapet møtte jeg mennesker med et stort engasjement for sin lokale kirke og en brennende glød for å evangelisere om Jesus i et område med stor muslimsk innflytelse. Kirkens ansatte får i områder som dette ofte ikke lønn, eller bare litt av lønna av og til. Prestene og katekistene må drive litt jordbruk på si eller de blir underholdt av menigheten med mat og jordbruksvarer. Det samme gjelder lærerne på skolen, uten et godt forhold til foreldrene som dyrker mat ville det vært svært vanskelig å klare seg.

Jeg møtte medlemmer i en godt fungerende menighet i utkanten av byen som var preget av glede for å være med i sin egen forsamling og en stor iver for å nå andre med evangeliet. Jeg møtte lærere på den eneste gjenværende skolen som kirken driver i denne regionen. Penger manglet til det meste, bare en fjerdedel av elevene hadde betalt skolepenger så langt dette skoleåret. Men motiveringen for å drive en skole med grunnlag i kirkens verdier var så stor at de nå også ville gå i gang med frivillig kveldsundervisning for elever fra andre skoler i byen.

Bibelundervisningen i Poli fortsatte en stund uten offisiell status som bibelskole for kirken. Det er lett å mene at dette kan sees på som ulydighet mot kirkens vedtak, men på den andre siden traff jeg engasjerte mennesker som så på dette som lydighet mot Gud. Kampen mot islam må kjempes der frontlinjen er var et av argumentene.


En måte å konkludere mitt første besøk i Poli er følgende: Et karrig landskap, en fattig by med mine øyne. Et rikt folk med mange engasjerte mennesker.