HØSTTAKKEFEST I SYKEHUSKIRKA

Nå er det en stund siden bloggen vår ble oppdatert, og derfor kommer det nå tre innlegg på rad hvor alle tre ikke er helt ferske nyheter. Unnskyldningen er at det har vært så lange dager på jobb at nettsurfing og blogging er blitt nedprioritert fremfor en stille stund i godstolen på kveldene. Men det betyr ikke at det ikke har skjedd ting for det.

Søndag den 16. novenmber var det høsttakkefest i sykehuskirka der vi går til vanlig. Søndagen før det var det høsttakkefest i milleniumskirka ved stasjonen. Misjonærene stilte mannsterke opp på begge gudstjenestene.

Høsttakkefesten er en tradisjonsrik og stor fest her i Kamerun. Dette er dagen man skal gi tilbake til Gud av det man er velsignet med. Folk sparer penger i lang tid foran høsttakkefesten for å gi det de har i kollekt nettopp på denne dagen. Og at folk gir er det ingen tvil om. 30-40% av kirkas inntekter kommer inn på nettopp høsttakkefesten, mange prester som har vært uten lønn i lange tider får etter denne festen etterbetalt etterlengtet lønn.

Høsttakkefesten er en fest for store og små. Etter den vanlige gudstjenesten, stiller man opp utenfor kirken gruppevis, og til sang og trommer danser gruppene inn og overrekker sine gaver til presten som står ved alteret og tar imot. Første gruppa ut er søndagsskolen. Da søndagskolen skulle inn stod det en laaaaaaaaang rekke med forventningsfulle barn utenfor kirka. De sang og danset inn med sin konvolutt med penger som de hadde samlet inn på søndagskolemøtene.

Også misjonærene var en egen gruppe. Og selv om sangen og dansen overgår enhver pinsemenighet, så er ingenting tilfeldig. Som kamerunere flest hadde også vi øvet inn sang og dansesteg til vårt opptog. Lørdagen før høsttakkefesten i milleniumskirken hadde vi nemlig seriøs øvelse bak huset til Askjer. Der ble det konkludert med at fotarbeidet ikke var så viktig, men at vi heller måtte konsentrere oss om armsvingingen. Som sagt så gjort, og det ble synget og svingt på armer og noen av oss forsøkte å holde tritt med noe fotarbeid. Vi høstet iallefall stor jubel fra menigheten, og også vi fikk gitt vår konvolutt med penger.

Jeg, Linda, Lena og Solveig er med i Femmes pour Christ i denne menigheten, og da måtte vi selvsagt også danse sammen med de også. Som om ikke fransken er vanskelig nok, skulle vi denne gangen synge på mbom-språket. Siden det ikke var så lett å henge med på teksten så konsentrerte vi oss heller om dansen. Noe jeg tror fikk fram et smil og to hos noen. Vår skandinaviske hoftedans er ikke helt lik den afrikanske.

Når det er høsttakkefest så gir man. Alle gir, og man gir det man har eller det som menigheten eller presten trenger. Det er alt fra mat til praktiske ting som for eksempel en ny kirkebenk. Og det er med stor forundring at en nordmann opplever en slik giverglede blant et folk og en menighet som ikke lever i en slik rikdom som vi. Vi gir ofte av vår overflod. Ja, det er ikke alltid vi merker det en gang etterpå at vi har gitt. Men her gir de av det de har. Og de gir med en slik glede at man blir ydmyk av å få lov til å være en del av det. Tenk om vi kunne hatt en slik kollektinnsamling i Norge, da tror jeg ikke et misjonsprosjekt hadde manglet midler.

Etter at alle gruppene hadde gitt ble resultatet skrevet ned på en stor tavle og kunngjort for menigheten. Og målet er alltid å samle inn mer enn i fjor, noe de klarte med glans. Da resultatet ble kunngjort brøt det ut stor jubel, klapping og spontant lovsang og dans. Det er en opplevelse å være der.

Da de holdt på å avslutte opptellingen ble vi misjonærer oppfordret til å synge en sang. Dette hadde vi ikke øvd på bak huset til Askjer så det måtte vi avslå høflig. Kirurgen, Elson, fra Madagaskar og hans kone derimot tok imot utfordringen og sang en sang på gassisk.

Men det er jo klart at en slik kamerunsk fest kan bli litt i det lengste laget for de minste. Men det skal være sagt at alle tre var de utrolig flinke til å sitte stille, og Theodor benyttet anledningen til både å tegne og skrive og lage matteoppgaver til mamma.