SØNDAGSTUR TIL NGAOUNDERETOPPEN

Ngaoundèrè-by har fått navnet sitt etter en fjelltopp, mount Ngaoundèrè, eller Ngaoundèrè-toppen som vi sier på norsk. Navnet kommer fra språket mboum, og det var dette folkeslaget som først slo seg til ved foten av dette fjellet. Ngaoundèrè betyr "navlefjellet", og navnet kommer av den store steinen på toppen som folket her mener ligner på en utstående navle.

Ngaoundèrè-toppen ser man nesten fra hvor som helst i byen, og den er veldig karakteristisk i sitt utseende. Kommer man med toget, er Ngaoundèrè-toppen det første man ser når man nærmere seg byen, og da vet man at nå er man fremme. Kommer man landeveien ser man også fjellet i god tid før man kommer til byen, og man får en følelse av at man er hjemme selv om det kan drøye enda litt før man er fremme i selve byen. Ngaoundère-toppen er selve varemerke til byen vår her i Kamerun.

På avstand så ser ikke fjellet særlig høyt ut, og man er overbevist på at man kan bestige dette veldig enkelt. I hvertfall var jeg det før jeg forsøkte meg. Lenge har vi snakket om at vi skulle ta oss en tur opp på toppen, og på søndag fikk Theodor maset seg til denne turen. Mannsterke stilte vi opp; hele vår familie, Linda og Andreas, Lena og Daniel, vennen til Theodor.

Når vi begynte oppstigningen så viste det seg å være litt brattere enn vi først hadde trodd. Litt klatring ble det. Men det var allikevel ikke til noen hindring for barna. Theodor og Daniel var første mann, og Samuel var like bak i hælene. Og heller ikke Aaron lot seg knekke. Tiltross for at vi hadde med bæremeis så insisterte han på å klare seg selv. Og fikk han litt for mye hjelp av pappa gav han klar beskjed, gikk ned til plassen igjen der pappa hadde hjulpet han fra, og klatret opp på egenhånd. Helt opp til toppen klarte de seg alle sammen uten at vi måtte bære noen. Ikke verst av de to små altså.....og Erik???

På toppen hadde vi god utsikt over byen og det var godt med en liten pause, litt vann og litt norske seigmenn til å fylle på kreftene igjen med. Det var første gang Daniel også var på Ngaoundèrè-toppen, så han syntes også det var veldig stas. Og herfra kunne vi se hvor stor Ngaoundèrè virkelig er i utstrekning. Det finnes mange bydeler hvor vi ennå aldri har vært.

Erik, Linda og Lena nyter utsikten mens de prøver å orientere seg i byen fra denne vinkelen. Vi lokaliserte stasjonen til slutt takket være den store Milleniumskirka som står som et flott monument i byen.

Her tar gjengen en velfortjent pause på ei helle ytterst på fjellet. Aaron og Samuel ble litt for husvarme her oppe, så vi kunne ikke stoppe så lenge. Det var nemlig veldig bratt ned.

Bak Andreas ser dere den karakteristiske steinene som utgjør toppen av fjellet. Opp dit var det ikke mulig å komme seg, men vi var nå høyt oppe uten å bestige denne steinen også.

Til slutt måtte jeg bare ta med et bilde som viser hvor sterk Erik er. Samuel var litt bekymra da han så sin far stå og holde oppe hele den store steinen. Han syntes det var veldig dumt gjort av pappa, for tenk om han hadde mista den og den hadde ramla over noen mennesker. Det ville ikke vært særlig lurt, ifølge Samuel, og det måtte vi jo si oss enige i.

Det ble iallefall en flott tur til Ngaoundèrè-toppen som jeg fortsatt kjenner virkningen av i beina. Det blir ikke siste gang vi nyter utsikten derfra.