VALENTINSFEST DEN 14. FEBRUAR

I februar i fjor var det siste innspurt i det store byggearbeidet med Milleniumskirken her på stasjonen, og det var mye praktisk arbeid som skulle ordnes og stelles med. Mange av de som jobber i hovedadministrasjonen til EELC bor også inne på misjonsstasjonen, og konene til disse mennene tok i fjor initiativet til å starte en kvinnegruppe for de som bodde på stasjonen. Denne kvinnegruppen hadde som mål å støtte sine menn både gjennom forbønn og gjennom praktisk hjelp der det var mulig. 14. februar, på valentinsdagen, ble kvinnegruppen startet, og de møttes annenhver mandag til bønn og andakt, og kvinnene tok også ansvar for mye av det praktiske som måtte gjøres foran den store kirkeinnvielsen. De vasket blant annet hele kirken natta før innvielsen.

Denne kvinnegruppa har fortsatt sine bønnesamlinger siden, og også vi norske har blitt invitert til å være med. Jeg og Trude var med på en samling, men etter det har det vært litt liten tid for min del til å kunne være med.

Men den 14. februar ville denne gruppa feire sitt 1 års-jubleum ved å feire valentinsdagen sammen med sine menn. Vi norske hadde egentlig ikke tenkt å gå siden vi ikke hadde vært så mye på samlingene. Men på tordag før festen kom de på nytt og inviterte oss med, og hva annet kan man da gjøre enn å takke ja til tilbudet.

Jeg og Stine heiv oss så i bilen og kjørte sporenstreks til skredderen. Det er nemlig slik her i Kamerun, at alle fester med respekt for seg selv har et eget pagne. Det vil si, et eget tøy som alle skal sy seg klær av. Både jeg og Stine hadde en del klær inne til sying fra før hos skredderen, men det fikk han beskjed om fikk vente. Nå gjaldt det å få ferdig et pagne hver til meg og Stine og en skjorte hver til Erik og Jan Erik. Og på lørdag kl 16 var alt klart og ferdigsydd og festen begynte kl 19.

Men feiringen begynte lenge før kl 19 på kvelden. Planen var nemlig at alle de forelska parene skulle møte opp lørdagsmorgen kl 06.00 for å trimme først. Kan dere tenke dere, det er litt av en feiring?!? Jeg må bare ærlig innrømme at så forelska blir jeg nok aldri at jeg må ut og jogge kl seks på morgenen, men Stine og Jan Erik var sporty nok til å møte opp på det også.

Festen ble åpnet med velskrevne åpningsord, og etterpå var det buffet. Og damene hadde virkelig jobbet og laget på mat hele dagen. Stine hadde også baket en søt og veldig god rosa hjertekake for anledningen. Veldig romantisk.

Etter maten hadde Pasteur Djidere et kort, men gripende innlegg om hvorfor vi feirer Valentinsdagen, og hvor viktig ekteskapet og trofasthet er i våre liv også idag.

Skjortene som vi fikk sydd til mennene skulle være en overraskelse. Etter maten måtte alle mennene stille seg på en rekke langs veggen, og så danset vi kvinnene en og en frem og overrakte gaven, og alle gav hverandre et ordentlig kyss. Her gjaldt det å vise at man var glad i hverandre. Det var til stor underholdning for alle som var tilstede. Etterpå gikk mennene ut og tok på seg skjortene de hadde fått, og så hadde hvert par en liten moteoppvisning i sine valentinspagne og skjorter i samme stil.

Folk lo godt da jeg og Erik kom dansende inn. Jeg et hodet høyere enn han da jeg hadde tatt på høyhælete finsko for anledningen. Dette forsøkte vi å bøte på ved at han danset ballett på tåspissene og jeg hadde en lett bøy i knærne. Men takten ble ikke så lett å holde da, men vi kom oss gjennom.

Da alle hadde fått skjortene sine var det tid for litt selskapslek. Da var det stolleken for par. Man skulle finne seg en stol når musikken stoppet, men også få plass til sin kone på fanget. Det ble utrolig morsomt. I Kamerun bruker man ikke så mye selskapsleker, og derfor blir det dessto morsommere når man gjør det. Folk gir alt, og det er til stor underholdning.

Og det er jo ikke fest uten dans. Jan Erik var ikke den første som slengte seg opp på dansegulvet, men det var derimot Stine og Erik. Stine er jo erfaren i dette etter hvert, men for Eriks sin del så er vel både hoftevrikken og fotarbeidet litt for ukjent enda. Men det gikk nå på et vis og vi lo godt. Bare litt mer trening så sitter det nok som et skudd for han også.

Men den pinligste affæren var nok da de ropte opp fire menn og fire damer, der i blant Erik og Jan Erik, for så formet de fire tilfeldige par på dansegulvet. Så satte de på det vi i min ungdom kalte for klinedansemusikk. Jeg og Stine holdt på å le oss i hel, for alle så jo hvor satt ut disse to hvite mennene ble. Men jeg tror han som styrte musikken så at de led sin nød der ute på dansegulvet og han må ha hatt medlidenhet med sine brødre. For etter under ett minutt stoppet musikken brått og hele den pinlige seansen var plutslig over, og Erik og Jan Erik kunne tusle småflaue tilbake til sine lattermilde koner.

Men det var flere som også underholdt med sang og gitarspill. Og helt på slutten av festen så overrakte valentingruppa, som kvinnegruppa kaller seg, en gave til eldsterådet i Milleniumskirka. Det var et flott sett utskåret i tre som skal brukes til nattverdsgudstjenester.

Da vi gikk hjem var vi alle enige om at det hadde vært en flott fest, en morsom fest. Vi hadde ledd mye, og vi hadde fått være sammen med våre naboer på en veldig uformell måte. Og det at man er sammen som par og viser åpent at man er glad i hverandre i et ekteskap er ikke så vanlig her, så også det å få oppleve slik åpenhet på denne festen var også veldig gledelig. Ja, så nå gleder vi oss bare til neste års valentinsfest her på stasjonen. Da blir det antagligvis nye kjærlighetspagne på oss alle nok en gang.