HJERTLIG GJENSYN MED FEMMES POUR CHRIST

Femmes pour christ gruppa på sine faster plasser i kirka, de to bakerste radene, og synger sitt faste sanginnslag på gudstjenesten.

Hver menighet her i EELC (den lutherske kirka i Kamerun) har sin egen gruppe Femmes pour Christ (kvinner for Kristus). I fjor var det Astrid som fikk meg med på Femmes pour Christ sine samlinger hver fredag. Som et ledd i franskopplæringen og det å bli kjent tenkte jeg at det kunne være bra å få være med i en slik gruppe. Femmes pour Christ samles en gang i uka. Da øver man på en sang man skal synge i kirka førstkommende søndag, man har en liten andakt og samtale omkring andakten eller et skriftsted, man har en bønnestund og man samler ofte inn litt penger som Femmes pour Christ-gruppa bruker til å hjelpe mennesker som trenger det.

I fjor var jeg nok en litt anonym deltager på Femmes pour Christ-gruppa da jeg egentlig ikke forstod så mye av det som sagt på disse samlingene. Ikke klarte jeg å lære meg sangene heller da de gikk på fransk og melodiene var ofte afrikanske rytmer, og det den eneste sangboka de hadde var noen få kladdebøker hvor de hadde skrevet ned tekstene for hånd. Men jeg møtte nå opp stort sett trofast og prøvde å få med meg noen nye franske gloser ved hver anledning.

Da jeg kom tilbake etter sommeren så var jeg bestemt på å fortsette i Femmes pour Christ. Første fredagen etter ankomst var jeg fryktelig sliten og orket ikke å ta meg opp til sykehuskapellet hvor Femme pour Christ samlingene holdes. Fredagen etter var det like dann. Men da hadde jeg egentlig tenkt å ta med meg de to nye damene på stasjonen, Lena og Linda, og introdusere dem. Men da det viste seg at de var opptatt kl fire så tok jeg det som en unnskyldning for å ikke å gå selv også. Og nå på fredag gikk jeg jeg og la meg sammen med Samuel etter middagen, men våknet kl kvart på fire. Akkurat i tide til å nå samlingen.

Likevel dro jeg veldig på det mens jeg gned søvnen ut av øynene, men bestemte meg nå allikevel for å gå, noen minutter etter tiden. Jeg ankom derfor ti minutter for sent. Men for en mottakelse jeg fikk. Jeg og Solveig, som også var der for første gang etter sommerferien, ble tatt imot med sang og dans og tale som de hadde skrevet til oss, og gruppa ba takksigelsebønner til Gud for at vi var kommet tilbake til dem, i god behold og ved god helse. Gruppa hadde egentlig ventet på oss ute ved porten for å overraske oss med sang og dans, men da begge var litt seint ute så hadde de gått til kapellet i den tro at vi ikke kom denne fredagen heller.

Jeg må innrømme at jeg satt med en stor klomp i halsen da disse damene reiste seg for å synge og danse og lovprise Gud for vår gjenkomst til gruppa. Tenk at det betyr så mye for dem, jeg som bare sitter der stille og ikke sier stort......... enda iallefall (det kommer seg nok snart bare jeg får dreisen på fransken).

Så neste fredag vil jeg nok ikke være så treg med å komme meg avgårde på Femmes pour Christ samlingen. Jeg har nemlig skjønt at her har jeg mye å hente, et åndlig fellesskap og vennskap. Ja, så det varer nok ikke lenge før jeg må anskaffe meg et Femmes pour Christ-pagne og sette meg sammen med dem i kirka, på de to bakerste radene på høyre fløy, og synger sammen med de på søndagene.

Her er sykehus-kirka. Den kirka som ligger rett ved sykehuset og hvor vi går fast. Og et bilde av forsamlingen der vi sitter minst to for mange på hver rad.

Ellers kan jeg fortelle at forrige uke begynte jeg på jobb på sykehuset. Jeg er nå først på fødeavdelingen for å observere arbeidet der, og vil etterhvert rotere rundt på alle avdelingene. Men første dag var jo en opplevelse. Jeg fikk først en rundtur på avdelingen. Det er jo helt andre forhold her enn i Norge, og jeg var nok ikke helt forberedt. For etter omvisningen så fikk jeg være med på en etterbehandling etter en fødsel. Mens jeg står der og ser kjenner jeg at jeg blir helt svimmel og må sette meg. Med hjertebank kommer jeg meg ut i korridoren hvor jeg kaster meg opp i sengen hvor en eldre dame satt og ventet. Hun så forskrekket på meg. Men jeg kunne ikke bli sittende der da jeg kjente at det var i ferd med å svartne helt for meg, så jeg klarte å bane meg vei i blinde til vaktrommet. Der fant jeg en stol i siste sekund før det hadde svartnet for øynene, og jeg fikk satt meg med hodet mellom beina. Det var nok sekundet før jeg besvimte.

Sykepleierne kom springende og lurte på om jeg hadde det bra. Med hode hengende mellom beina og med svettene som dryppet ned på golvet fikk jeg forsikret dem om at jeg klarte meg og at jeg ikke kom til å spy. Avdelingssykepleieren fant litt mat til meg, og noen få minutter etterpå var jeg på beina igjen. Men vi måtte jo alle le godt etterpå av den pinglete norske sykepleieren som ikke tåler så mye. Men etter den episoden har jeg vært litt mer forberedt og vært med på flere fødsler uten å besvime eller å være i nærheten av det igjen. Men litt morsomt var det jo. Så det var min første dag på sykehuset.

Ellers må jeg jo si at jeg er blitt tatt veldig godt imot, og er overbevist om at jeg kommer til å lære en hel masse. Så får vi håpe med tiden at jeg kan bidra med noe også oppe på sykehuset.

Her ser dere pasientblokkene. I disse husene sover pasientene på indremedisin sammen med noen fra sin familie som pleier dem og lager mat til dem.

Her ser dere et oversiktsbilde av hovedbygningne på sykehuset. Til venstre er labratorie, rett fram føden og til høyre er out-patients avdelingen. Det finnes flere bygninger bak disse bygningne med både intensivavd, akkuttavd, kirurgiavd, barneavd, vaksinasjonsavd, etc De to foran er kirkeklare gutter, Theodor og Aaron. Samuel var hjemme med feber sammen med pappa


Til slutt et søndagsbilde av minstemann som etter å ha klippet vekk nesten alt håret plutselig ble så stor. Og det skal sies at han var sååå flink i kirka, satt helt stille tiltross for at det var varmt og vi var nokså sammenklemmet i benkeradene.