NOUS SOMMES LES PRIVILEGES DE DIEU

"Alt som skjer en troende er til hans beste".

På søndag reiste en mann seg opp i kirka og spurte om menigheten kunne be for hans syke kone som nå var blitt lam. De hadde prøvd det de kunne av behandling, men ingenting hjalp. Nå kunne han bare legge alt i Herrens hender, og bad menigheten om hjelp til å gjøre nettopp dette.

Da lederen i Femmes Pour Christ (Kvinner for Kristus) hørte dette spurte hun meg etterpå om ikke jeg kunne kjøre Femmes Pour Christ-gruppa til byen en dag, til der hvor denne kvinnen bodde, slik at vi kunne be for henne. Vi avtalte at jeg skulle hente damene oppe på sykehuset klokka fire. Klokka fem over fire, akkurat i det jeg satte meg i bilen, ringte lederen i gruppa og lurte på hvor jeg ble av. "Dere hvite er jo alltid helt presise så jeg måtte bare forsikre meg om at du ikke hadde glemt det." Dette var tydeligvis et viktig møte, for disse kvinnene er ikke kjent for å være i tide.

På parkeringen oppe på sykehuset stod syv damer klare kledd i Femmes Pour Christ-pagne (klær sydd av tøy med Femmes pour Christ logoen på). Vi trykka oss inn i bilen og kjørte til et av byens mer lugubre strøk. Ingen visste helt hvor vi skulle, bare til hvilken bydel. Etter å ha parkert bilen snirklet vi oss inn i bykvartalet mens vi spurte oss frem. Vi passerte mang en bar som var gjemt i trange bakgater for at kontrollørene ikke skulle finne dem, og de var ikke edrue de som satt utenfor der. Ei av damene lurte på om det var lurt å gå i fra bilen her, men vi lot det stå til. Og til slutt fant vi huset til den paralyserte kvinnen.

Mannen og sønnen hennes som var i begynnelsen på tyveårene, tok vel imot oss. Vi satte oss ned i stua mens sønnen gikk inn og hentet ut mora. Han bar henne i armene sine, satte henne forsiktig ned på en stol, strøk henne kjærlig over kinnet før han hentet en pute for å støtte henne opp i ryggen. Kvinnen bar tydelig preg av å ha en nevrologisk sykdom. Hun kunne ikke snakke og hadde mistet motorikken i ansiket. Hun kunne bevege armene, men det gikk sakte og hun manglet finmotorikken.

Så satt vi der i stuen hos noen ingen av oss kjente, men som hadde bedt om støtte fra medsøsken i troen. Nå var vi altså kommet for å be og synge, noe damene også gjorde. Vi bad flere bønner, sang mellom hver bønn, og vi delte Guds ord sammen. Da seansen var over tok mannen i huset ordet. Han takket for at vi hadde kommet. Han fortalte om sin kone som hadde vært svært aktiv innen Femmes Pour Christ, men som nå var avhengig av hjelp til alt. "Jeg hadde ikke klart meg uten mine barn," sa han og så bort på sin sønn som tydeligvis tok seg av store deler av pleien av moren.

Men så fortsatte han: "Jeg har valgt å tro at alt som skjer en troende er til hans beste. Det er ikke sikkert vi forstår alt, men Guds tanker er høyere enn våre. Jeg har ikke annet valg enn å stole på Gud og legge alt framfor Gud i bønn. Så må Hans vilje skje. Blir hun frisk så er det fordi Gud vil det. Blir hun ikke det, så er det Guds vilje det også."
Deretter avsluttet vi med Fader Vår.

Jeg satt og så på denne lille familien som var blitt så hardt rammet av sykdom, i et lite hus, i et heller lugubert strøk i Ngaoundere, uten så mye som penger til medisin eller mulighet til medisinsk oppfølging, uten hjelpemidler. På mange måter overlatt til seg selv uten det apparatet vi nordmenn ofte tar som en selvfølge når sykdom rammer oss. Og så snakker han om å stole på Gud og legge alt i Guds hender, og han velger å tro at Gud vil sine bare godt. Vi avsluttet derfor samværet med å synge sangen:"Nous sommes les privileges de Dieu" (Vi er de privilegerte av Gud). Tenk å tørre å tro noe slikt i en slik situasjon. Slike møter gjør noe med meg.