DAADA MAANGA - DEN STORE MOR

I Gadjiwan bruker alle uttrykket Daada Maanga om Solbjørg Pilskog. Dette fulani-uttrykket betyr enten den store mor, eller mora som hisser seg opp over urettferdighet. Og begge beskrivelsene passer utrolig godt på Solbjørg.

Det er nå 50 år siden Solbjørg kom ut til Kamerun som misjonær for første gang, og siden har hun kommet trofast. Etter at hun gikk av med pensjon kommer hun ut til Gadjiwan på egen regning og blir nede i landsbyen i seks måneder hvor hun fortsatt engasjerer seg i både helsearbeidet og evangeliseringsarbeidet.

80 år gammel bor hun i Gadjiwan, en avsidesliggende landsby på Pere-sletta, uten strøm og uten telefondekning og med dårlig veiforbindelse. Her hjelper hun til på det lokale helsesenteret når de får inn vanskelige fødsler eller alvorlige sykdomstilfeller. Ikke så sjeldent er det Solbjørg som tar avgjørelsen om pasientene må evakueres til sykehuset i Tingjere (2-3 timers kjøring) eller i Ngaoundere (5-6 timers kjøring).

Og i ukedagene er hun ofte ute på evangeliseringsturer rundt omkring til landsbyene på pere-sletta. Der viser de fram Jesus-filmen og forteller om evangeliet til et folk som tidligere var slaver av fulanifolket, og som av fulanerne var sett på som mindreverdige. Ofte kan Solbjørg og teamet hennes være på evangeliseringsturneer over flere dager og da bor de i jordhytter i de forskjellige landsbyene de besøker.

For oss by-misjonærer er det en stor inspirasjon å få besøke Solbjørg og bevitne det arbeidet hun har stått i og som hun fortsatt står i. Derfor var en helgetur til Gadjiwan prioritert for familien Bischler. For Erik, som travel representant, så er det ikke så lett å finne frihelger som kan benyttes til utflykter, men en Gadjiwantur var vi bestemt på å gjennomføre.

Men dagen før vi skulle reise ble Samuel syk med feber og oppkast. Vi syntes ikke da det var noen god ide å ta med Samuel til en avsidesliggende landsby uten telefondekning og med dårlig vei. Det ville også blitt en lang kjøretur for en liten gutt som allerede var kvalm. Det ble derfor bestemt at Samuel og Erik skulle bli hjemme, mens jeg og Theodor, Aaron og Delphine pakket bilen klar med alt vi hadde handlet inn til Solbjørg. På grunn av en lang handleliste Solbjørg hadde sendt opp i forveien så tok det litt tid før vi kom oss avgårde på fredagen, selv om vi i utgangspunktet hadde planlagt å dra tidlig på morgenen. Og i og med at jeg hadde hørt av andre som hadde vært i Gadjiwan i år at veien var så dårlig så tenkte jeg at her gjaldt det å skynde på for å nå fram før mørket.

Jeg kjørte nemlig til Gadjiwan i fjor også, og da var veien så dårlig at vi nesten ikke kom fram. Og hvis veien var blitt enda dårligere i år så gjaldt det å kjøre på. Så her var det ingen tid og miste, og det var så vidt jeg innvilget en tissepause langs veien.

Men til vår store glede så var veien mye bedre i år enn i fjor, og vi kom fram til Gadjiwan lenge før mørket. Nå er det bare den siste biten før Gadjiwan som er elendig kjerrevei og som tar sin tid å passere, men alle de store hullene i veien var blitt fult igjen. Vi kom derfor godt fram uten problemer.

I Gadjiwan bor også Daouda, han som passet guttene på ettermiddagene i fjor. Guttene gledet seg vilt til å treffe Daouda igjen, og under hele oppholdet, fra morgen til kveld, var det Daouda som spilte enten fotball, eller badminton eller tennis, eller kort med dem.

Jeg og Delphine kunne derfor fritt gå fra guttene på misjonsstasjonen og slå følge med Solbjørg på en formiddagstur i landsbyen. Før i tiden da Solbjørg var den som drev helsestasjonen, og ikke minst vaksinasjonsprogrammet, så var alle barna i landsbyen redde for Solbjørg. Det er de ikke nå lenger. Nå kommer de løpende til når de ser Daada maanga for å hilse på henne.

På turen rundt i Gadjiwan var vi innom flere venner av Solbjørg for å hilse på. Blant annet en eldre blind dame som dikter sanger og synger. Når vi var der viste hun oss hvordan hun spinner garn av bomull. Vi var også innom en blind ung jente som er født uten øyne og som familien vanligvis gjemmer bak et forheng. Men når hun hører stemmen til Solbjørg kommer hun alltid fram for å sitte i fanget på Solbjørg. Det har nok ikke vært så ofte den jenta har fått oppleve slik omsorg som når Solbjørg er innom.

På ettermiddagen var vi på kaffe hos pensjonerte pasteur Bakari, som er en god venn av Solbjørg. Der fikk vi smake på kake bakt over åpen ild. Det er også hos Bakari at Daouda bor, så for guttene var det som å få komme hjem til Daouda.

På søndagen, som alle andre dagene, er Solbjørg tidlig oppe. Før kirka setter hun seg i bilen og kjører sin vanlige runde i landsbyen og henter gamle og handikappede til kirka; mennesker som ellers ville hatt vanskelig for å komme på gudstjeneste. Og under gudstjenesten setter barna seg tett inntil bestemor hvor de finner et fang å hvile hodet på når søvnen blir for påtrengende. Etter gudstjenesten var det middag sammen med gode venner hjemme hos Solbjørg før vi satte oss i bilen og tok fatt på veien hjem, godt fornøyd etter en flott helg sammen med Solbjørg og barnas store helt, Daouda.

Dagen etter at vi var dradd dro Solbjørg ut på en fire dagers lang evangeliseringsturne i bushen, og til helga får hun nytt besøk fra Ngaoundere. At dama er solid, som man ofte bruker på fransk, er helt klart. Men at hun har et hjerte som brenner for evangeliet og sine venner i Gadjiwan er enda tydeligere. Vi er mange som er takknemlige for å ha blitt kjent med Solbjørg; noen har fått tatt stor del i hennes misjonærvirke, og noen av oss har fått glimt av hva det innebærer å ha et kall på livstid. Vi som utgjør dagens ”moderne” og ”urbane” misjonærer trenger sånne forbilder som Solbjørg.

Når man spiller badminton er det godt å ha en stige...

Til slutt et bilde av disse to gode vennene som viste stor gjensynsglede etter at Aaron hadde vært en hel helg i Gadjiwan.