Familien Bischler er seg selv lik om vi er i Norge eller i Kamerun. Kamerunerne står gjerne opp klokka fem om morgenen for å starte på dagens gjøremål og plikter, men familien Bischler derimot er usedvanlig trege på morgenen som alltid. Det samme gjelder ukedag som helg. Vi har på ingen måte latt oss påvirke av våre venner her når det gjelder å stå opp om morgenen, og det er alltid et slit å komme seg opp tidsnok til å få alle barna klare til skoler og dagmamma.
Så når man drøyer i det lengste med å komme seg ut av senga på morgenen så gjelder det å ha effektive rutiner for å få opp barna, få på dem klær, få mat i dem og smøre nistepakka før vi skubber dem ut av døra. Så når vi altså endelig kommer oss opp på morgenen har vi med andre ord ingen tid å miste.
På misjonsstasjonen her er det en del grønnsaksselgere som går rundt med grønnsaksfatene sine på hodene og selger grønnsaker til kokkene våre. Dette er både praktisk og greit. Men noen ganger kommer disse grønnsaksselgerene til litt upassende tider. Det kan for eksempel være skolebarn som går rundt og selger før de begynner på skolen om morgenen, eller seint på kvelden etter at de andre pliktene for dagen er unnagjort.
Og her en morgen før jeg hadde orket å dra den søvntunge kroppen vekk fra den varme dyna og fått føttene ned på det kalde murgolvet, så hørte jeg noen som klappet i hendene utenfor kjøkkendøra. Å klappe i hendene er dørklokka vi bruker her i Kamerun. Jeg forstod med en gang at det var noen som ville selge noe og smugkikket ut gardinene for å få det bekreftet. Da står det en ung gutt i åtteårsalderen utenfor med et fat bananer på hodet. Trøtt som jeg var så orket jeg ikke å hive på meg klærne i en fart bare for å gå ut i døra og si “Non merci”.
I stedet så tenkte jeg at han skjønner vel at vi ikke er interessert og gir seg snart. Så trøtt som vanlig slepte jeg beina inn på toalettet for å starte morgenstellet i håp om å våkne litt mer til kjøret med ungene skulle starte. Hele tiden mens jeg var på badet hørte jeg klappingen til denne gutten som ikke ville gi seg, og morgengretten som jeg er kjente jeg at irritasjonen begynte å vokse. Men idet jeg kommer ut av badet opphørte klappingen og bankingen på kjøkkendøra og jeg tenkte fornøyd at nå hadde han endelig tatt hintet: vi ikke vil ha bananer klokka halv sju på morgenen.
Jeg gikk så inn på rommet til Theodor og Samuel for å starte morgenrutinene og trakk til side gardinene for å slippe inn litt sollys slik at guttene skulle få våkne litt lettere. Og rett der utenfor vinduet stod forsyne meg samme banangutten og klapper og gestikulerte for å få kontakt med meg. Stormende irritert svarte jeg “Non merci” en smule strengt gjennom vinduet uten å gi ham særlig oppmerksomhet og startet med å få ungene opp av sengene og klare for skolen uten å bry meg mer om gutten ute.
Da gikk gutten fram til hoveddøra og klappet og banket videre der. Jeg kjente at min morgentålmodighet holdt på å ta slutt og ropte på Erik at nå fikk han gå ut. Ja, for hvis jeg skulle gått ut ville jeg bare vært sur og gretten og kjeftet på gutten. Så Erik fikk på seg klærne og tuslet ut til hoveddøra for å fortelle gutten at vi ikke vil ha bananer så tidlig på morgenen. Da står denne gutten der med bananfatet på hodet og fotballen til Theodor, som han hadde funnet ute, i hendene. Han ville bare gi oss denne slik at ingen tok og stjal den fra Theodor siden der er så mange barn som ferdes på stasjonen.
Høflig gav han ballen til Erik og ønsket oss en god dag og forsvant. Der stod vi igjen like paffe begge to. Mens jeg må innrømme at jeg skjemtes litt over min oppførsel og min irritasjon mot gutten. Så var det derfor han hadde vært så iherdig med å få kontakt, han ville bare gi fotballen tilbake til Theodor før noen stjal den.
Og så mange fotballer vi har mistet fordi barna har glemt dem ute, og så lett det er for de barna som finner en slik ball og bare ta den da de ikke har så mye annet å leke med. Noe som er veldig forstålig. En ordentlig fotball er gull verdt for barna her. Og så forsøker denne lille gutten bare å hjelpe oss ved a være ærlig, når han så lett bare kunne tatt den ballen. Mens jeg trodde han bare var ute etter å plage en morgentrøtt og morgenstressa norsk småbarnsmor som har annet å tenke på enn å kjøpe bananer klokka halv sju på morgenen.
Neste gang han kommer forbi skal han få den ene fotballen vår, det fortjener han…
Ofte er vi raske til å innbille oss selv at nå har vi forstått det. Nå har vi skjønt hvorfor folk gjør som de gjør, og vi skjønner også motivene som ligger bak....... tror vi iallefall. Og dermed dømmer vi folk og handlinger etter hva vi tror oss å ha forstått hva de egentlig vil eller forsøker å oppnå. Og jeg tror vi tar like ofte feil som vi kanskje har rett. Jeg hadde ihvertfall helt feil denne morgenen, og det har jeg sikkert ganske ofte ellers også uten at jeg oppdager det og reflekterer over det.
Det var en fornøyd gutt som var innom på fredag som både fikk solgt oss bananer og som kunne gå stolt hjem med en ny fotball. Det var vel min måte å bøte på en litt dårlig samvittighet.....
1 kommentar:
Takk for en interessant refleksjon.
Du har så rett i at vi mennesker ofte tolker feil. Vi prøver å bruke det vi har lært/opplevd tidligere, men så passer det ikke..
Fint at du fikk gjort opp med banangutten. Ærlighet varer lengst.
Per Gunnar Gramstad, Ålgård
Legg inn en kommentar