TUR TIL TOBORRO

Forrige tirsdag satte vi oss i bilen og kjørte til Toborro sammen med Lambert og Mireille som jobber i AIDS-prosjektet. I Toborro hadde AIDS-prosjektet tidligere hatt en test-kampanje hvor folk i byen fikk testet seg gratis. Over 700 mennesker kom for å teste seg, og over 70 personer testet positivt. Gjennomsnittet for HIV-positive i Kamerun ligger mellom 5-6 prosent, men siden Toborro er en grenseby helt på grensa til Tsjad, og en by preget av gjennomfartstrafikk av store lastebiler som frakter råolje fra Tsjad, så er også HIV-smitten i byen høyere enn normalt. Etter klokka seks på kvelden får ikke lastebilene krysse grensa, og derfor er det laget til store lastebilparkeringsplasser rett utenfor Toborro-sentrum. Dette fører med seg en del prostitusjon, og dermed også HIV-smitte.

Formålet med denne turen var å samle de som hadde testet positivt forrige gang til det vi kaller støttegrupper for HIV-positive. I disse støttegruppene vil de som lever med HIV-smitten lettere kunne få medisinsk oppfølging og informasjon om egen helse, og de finner også støtte hos mennesker som befinner seg i samme situasjon; altså at de er HIV-positive. Her kan de dele sorger og bekymringer og erfaringer, og de kan støtte hverandre og oppmuntre hverandre i en hverdag ofte preget av stigmatisering, frykt og mismot. Her lærer de å leve positivt tiltross for et positivt resultat på HIV-testen.

Toborro ligger ca 25 mil øst for Ngaoundéré. Og selv om man ofte klager på dårlige veier i Afrika, så er ikke dette veien hvor man gjør det. Denne veien er laget av bistandsmidler for å underlette råoljetransporten fra Tsjad. Hele veien er flott asfalt uten et eneste hull. Og på hele strekket til Toborro traff vi bare fem biler i motsatt kjøreretning. Ellers hadde vi hele veien for oss selv. Her var det ikke mye å klage på.

I Toborro bodde vi på et kvinnesenter drevet av EELC, kirka vår. Dette er et kvinnesenter som jobber mot vold mot kvinner, noe tegningene på veggene illustrerte godt for oss. De hadde også en flott tegning under navnet på senteret som er “Centre Findiki Rewbe” (Senter for kvinnelig oppreisning) med innskriften: “Kvinnen, kilden til livet”. På dette senteret driver de med opplæring og kursing av jenter i ulike fag, og lederen av senteret reiser også ut i landsbyene hver uke og underviser kvinnene der om rettighetene deres og andre praktiske ting om helse og hygiene.

Dagene i Toborro gikk med til å ha gruppesamlinger med de som hadde testet positivt forrige gang Lambert og Mirreille var her. Hele 50 mennesker hadde møtt opp, og noen hadde kjørt motorsykkel hele ti mil for å komme hit. Det ble også tatt blodprøve av alle som hadde møtt opp for å sjekke nivået på CD4-cellene hos den enkelte. Det er denne testen som avgjør om en HIV-positiv må begynne på medisinsk behandling. Og har man begynt på behandling er det viktig at man tar medisiner hver dag uten å hoppe over en eneste dag. Dette er en veldig dyr test å ta, men for de som blir med i en støttegruppe som denne vil kunne få en del slik behandling gratis av prosjektet. HIV-medisinene er gratis for alle, finansiert at WHO.

På kveldene gikk vi ut på den lokale baren og spiste grillet fisk og manjokk mens vi så på utelivet i Toborro. Klokka ni var vi alle i seng, til Inger Elises store fortvilelse. Hun er nemlig et klassisk B-menneske som liker å sitte oppe på kveldene, og hun synes nok at kveldene her i Kamerun blir litt i det korteste laget, og nettene noe lange. Livet har en annen rytme her i Afrika enn i Norge.

Dagen etter at vi kom hjem fra Toborro satte vi oss på nytt i bilen og kjørte ca 20 mil andre retningen, vestover til Gadjiwan nær Nigeriagrensa. Det er helt andre type veier og en annen historie som kommer i neste innlegg.