1.MAI-FEST PÅ STASJONEN

Mai måned er uten tvil en fest måned for oss her i Kamerun. Det hele begynner med 1.mai som er en stor festdag for alle arbeiderne. Deretter følger både 17.mai og 20.mai (som er både Eriks bursdag og Kamerunsk nasjonaldag) og deretter skoleavslutning for ungene.

Har man lønnet arbeid i et land hvor andelen arbeidsledige (det vil da si de som ikke har lønnet arbeid, men som må livnære seg på annet vis) er mye større enn de som har lønnet arbeid; ja, da har man også noe å feire. Å ha en jobb å gå til og en sikker lønnsutbetaling er ikke en selvfølge i dette landet, ikke en gang for de som er ansatt i lønnet arbeid. Ja, så at 1. mai blir en stor festdag her, skjønner man godt.

Da skal alle arbeiderne først marsjerer på festplassen i byen foran byens øvrigheter, før de aller fleste trekker seg tilbake til en organisert fest sammen med sine kolleger og arbeidsgivere.

Arbeiderne på stasjonen sammen med alle misjonærene, ettåringene, språkstudentene og frivillige stilte alle opp til en dugnad i midten av april. Oppgaven var å grave opp grøftene på stasjonen og gjøre klart til neste regnsesong som allerede er godt i gang. For hver som stilte opp på dugnaden betalte NMS ut en sum til festkomiteen til 1.maifesten. Og vi var mange nok som stilte opp i år også til at det kunne bli en flott fest.

Mens vi satt i dagligstuen på internatet og ventet på at maten skulle bli klar, bemerker Paul at det var rart at det ikke regnet i dag. Hvert år siden 1984 har det nemlig alltid regnet på 1.mai, så det var høyst uvanlig ikke å ha regn på denne dagen.

Da maten var klar satte vi oss alle i ”apeburet”, som det kalles, en overbygd veranda på internatet med gitter rundt. Bordet var pyntet til fest, og damene på stasjonen hadde tilberedt de deiligste retter. Det var taler og god mat og veldig hyggelig selskap. Men vi hadde ikke før startet å spise før en enorm vind satte til, og like etter fulgte regnet som skylte inn i ”apeburet”. Alle måtte vi ta tallerkenene og søkte tilflykt i dagligstuen igjen, og Paul kunne nok et år konstatere at på 1.mai så regner det alltid i Ngaoundere.

Regnet var faktisk så kraftig at neste dag fikk vi høre om mange som hadde fått både takene sine blåst av og hele hus som hadde kollapset.

Og stakkars Leif Hadeland som i det stormen brøt ut satt i et lite småfly bare 4 km fra Ngaoundere på vei ned for landing, måtte ta til takke med en natt i Banyo før han endelig kom seg fram hit for å være med på partnerskapsmøter i kirka.

Men det ble en fin 1.mai-fest på stasjonen for det…..