HOS LEGEN!

Nå er vi altså ankommet Norge, jeg, Samuel og Aaron. Erik og Theodor kommer først om en uke. Vi befinner oss nå på Karmøy hos Beste, og selv om vi koser oss og våren er kommet så synes vi at det er litt kaldt her. Ikke mindre enn tre jakker har jeg på meg når jeg endelig trår foten ut av døra. Men det går vel mot varmere dager her også. Vi får jo håpe.

Og idag hadde vi bestilt oss legetime. Av erfaring fra forrige sommer vet vi at det kan være lurt å ha tatt såkalte MRSA-prøver. Det er en bakterieprøve på multiresistente bakterier som tas fra nese og svelg. Uten to slike prøver med en ukes mellomrom vil vi ikke få komme inn på et norsk sykehus uten å bli lagt på isolat.

Så med førevar-prinsippet hadde jeg bestilt en legetime til oss idag klokka ti. Som gode nordmenn var vi på plass på legekontoret ti på ti. Vi satt og venta og vi satt og venta. Til slutt kom legesekretæren ut og lurte på om vi ikke kunne ta oss en tur på kafè siden de var så forsinka i dag. Joda, vi satte oss i bilen og fant oss en kafè hvor vi fort svidde av 150 kroner.

Klokka elleve var vi på plass på venteværelset igjen, og nok en gang ble vi sittendes og vente. Da vi endelig kom inn til legen så lurte han på hva vi skulle, til tross for at jeg hadde gitt beskjed om dette da jeg bestilte legetimen. Etter tre telefonsamtaler hadde han da kartlagt hvordan disse bakterieprøvene skulle tas og hvilket utstyr han behøvde for å ta disse prøvene. Noe han ikke hadde. Etter nok en telefonsamtale lurte han da på om jeg kunne kjøre til andre enden av byen og hente dette utstyret han behøvde for å ta disse prøvene. Som sagt så gjort; ungene inn i bilen og avgårde kjørte vi.

Da vi kom tilbake var legen gått til pause. Nok en gang bar det inn på et handlesenter hvor vi svidde av 150 kroner til. Vel tilbake på legekontoret ble vi på nytt sittendes og vente mens venteværelse ble fylt opp av utålmodige pasienter. Da de fikk høre at vi egentlig hadde time klokka ti på morgenen nå når klokka var halv ett, ble de ikke akkurat mindre utålmodige.

Etter langt om lenge kom vi så inn til legen. Og etter nok en telefonsamtale kunne legen konstantere at jeg hadde hentet for lite av disse Q-tips-lignende prøvetagingsutstyret og at han måtte ha tre til. Denne gangen sendte han sin datter avgårde for hente flere. Etter å ha tråklet seg fram og tilbake i trafikken kom hun heseblesende tilbake og konstanterte at det andre legekontoret på andre siden av byen ikke hadde mer av dette utstyret. Nok en gang ble vi sittendes og vente mens legen tok noen telefoner for å spore opp det nødvendige utstyret. I mellomtiden dro datteren ut og handlet bananer til barna i håp om å kjøpe seg litt ro på det lille venteværelset.

Etter en aldri så liten telefonrunde ble det avklart at nabo-legekontoret som nesten lå vegg-i-vegg hadde det utstyret han behøvde, og endelig kom vi oss inn. Selve prøvetakingen var unnagjort på under fem minutter på alle oss tre. Og så for å være på den sikre siden at vi ikke skulle komme oss hjem for tidlig iallefall, tok legen fram gitaren helt til slutt og diktet en sang om Samuel og Aaron i A-a-afrika på hele tre vers før vi kom oss ut døra klokka tre på ettermiddagen.

Det legebesøket tok oss altså ikke mindre enn hele dagen. Ikke så ulikt legebesøk i Kamerun i grunnen. Forskjellen var vel at dette legebesøket kostet meg bare 160 kroner pluss 300 kroner i kafèbesøk, og ikke over en månedslønn som det fort kan koste kamerunerne i Kamerun. Og så fikk vi jo en sang på kjøpet... ikke verst altså... Lurer på hva de på venteværelse syntes om at legen tok seg tid til det.... Men Samuel og Aaron var strålende fornøyd etter å ha vært hos legen.