tirsdag 9. mars 2010

BONNE FETE


I går var det 8.mars, den internasjonale kvinnedagen. Dette er en dag som feires av kvinnene her i Kamerun, en kvinnefestdag. Dagen handler kanskje mest om et pagne (et tradisjonelt tøystykke som trykkes opp i nye mønstre hvert år). Det er en statlig tøyprodusent som lager disse pagnene, og det er veldig viktig at mannen kjøper dette pagnet til sin kone slik at hun kan sy seg 8.mars-klær til denne dagen. Hvis hun ikke får et slikt pagne så er det et sikkert signal på at mannen ikke er fornøyd med henne (bare som en parentes så fikk jeg ikke pagne i år heller) og dette forårsaker mange konflikter i familiene. Men når pagnet er vel på plass og 8.mars-klærne er sydd, så møter kvinnene opp i byen hvor de alle går i tog, alle med samme klær. Skulle tro tøyprodusenten har gode dager rundt 8.mars. Etter toget og festtalene så gjør kvinnene som mennene, de går på bar og fester til langt på natt. Dette er en kvinnefest, og handler lite om kampen for likestilling, kampen mot undertrykkelse av kvinner, kamp mot vold mot kvinner, og kampen for at kvinner skal få lik rett til utdannelse og jobb og like rettigheter som mennene.

Uten pagne så satt jeg hjemme på 8.mars i år også. Ut på ettermiddagen kom ei ung jente og banka på. Jeg vet godt hvem hun er da Erik har hjulpet henne med en del skolemateriale tidligere. Hun går på College, den videregående skolen som kirka driver, og det er en tidligere amerikansk misjonær som betaler skolepengene for henne. Hun bor hos bestemora si da begge foreldrene hennes er døde. Bestemora er muslim, fulaner, men har i mange år hatt god kontakt med mange misjonærer da hun tidligere har vært fulanilaærer for misjonærer paa stasjonen her.

Da jeg spurte jenta hvordan det gikk så fikk jeg til svar ”Ca va un peu”. Det går litt bra. Deretter begynte underleppa å skjelve og jeg skjønte at her kommer det en vanskelig historie. Hun fortalte meg så at bestemora er den eneste familien hun har. Hun kjenner ikke sin fars familie. Nå vil ikke bestemor at hun skal gå på skole lenger til tross for at det ikke er bestemoren som betaler skolepengene. Hun vil at jenta flytter ut, og derfor har bestemor bestemt at hun skal gifte seg med en eldre mann. Ektemannen er allerede funnet og avtalen er gjort. Jenta er 16 år.

Jenta hadde prøvd å argumentere og si at hun heller ville fullføre skolen, men ble da bare slått i ansiktet. Hun fikk klar beskjed om at enten gifter hun seg eller så kaster bestemor henne ut. Bestemor kastet så alle klærne ut av huset for å demonstrere at hun mente alvor. Jenta hentet inn klærne sine igjen og låste seg inne på rommet sitt for natten. Neste dag hadde hun obligatorisk oppmøte på skolen. Da hun så kledde seg for å gå på skolen så fikk hun beskjed fra bestemor at hun ikke var velkommen hjem igjen, og at den enste løsningen hun hadde var å gifte seg. Enten gikk hun med på dette uten protester eller så skulle bestemor sørge for at mannen hennes lærte henne en lærepenge. Jenta kjenner ingen andre enn bestemors familie og har ingen steder å gå, og alle onklene holder med bestemora. Da jenta kom på skolen fortalte hun hva som hadde hendt til sin lærer. ”Hvis noen kommer og spør etter meg så må du si at jeg ikke er der”, sa hun til læreren. Litt utpå dagen var der visst to menn som hadde kommet og spurte etter jenta, men læreren hadde sagt at hun ikke var tilstede. Mennene skal visst også ha hatt med seg et tau. Jenta er livredd og overbevist om at det var onklene som skulle tvinge henne med seg.

Så her satt hun gråtende på trappa mi etter skolen og visste ikke hva hun skulle gjøre. Jeg visste heller ikke hva jeg skulle gjøre da jeg var redd for å gjøre ting verre for henne. Det er så mye i dette spillet og denne kulturen som jeg ikke kjenner til, og jeg var redd jeg kunne gjøre det verre for henne. Men jeg kunne heller ikke la være å hjelpe henne. Dette strider jo mot alle mine prinsipper, og jeg vil tro det strider mot kamerunsk lov også å tvangsgifte så unge jenter. Men ikke så sjeldent så står tradisjonen sterkere enn loven.

Jeg ringte så til Andreas som jobber som frivillig på College, for å høre om han kunne foreslå noen som kanskje kunne hjelpe, noen vi kunne snakke med. Han foreslo at vi skulle gå og snakke med inspektøren på skolen. Når inspektøren hørte historien så spurte han om han kunne få ringe til en kristen fulaner som jobber i kirka og som han visste kjente bestemoren og familien til jenta. Løsningen ble at hun fikk sove hos dem i natt, og så lovte inspektøren som også kjenner bestemora, at han skulle prøve å snakke med henne. ”Men det er veldig viktig at vi ikke provoserer familien her, for det blir bare verre for jenta”. Dermed gikk jeg og Andreas hjem.

I dag når jeg våknet og skulle gjøre ungene klar til skolen stod jenta utenfor døra mi i skoleuniformen sin. Hun hadde dype ringer rundt øynene og et trist uttrykk i ansiktet. ”Jeg går på skolen nå”, sa hun. ”Hva gjør du etterpå da?” spurte jeg. ”Det vet jeg ikke”.

Jeg vet ikke jeg heller……

Jeg skal alltid klare å hjelpe til med penger, betale plass på internatet på skolen kanskje, men jeg kan ikke klare å skaffe henne en ny familie. Og det er kanskje det hun trenger mest, et trygt sted å være sammen med noen som bryr seg om henne.

Er det ikke dette 8.mars burde handle om; kampen for unge jenters rettigheter, rett til å gå på skole, rett til selv å velge om de vil gifte seg, rett til å vokse opp i et beskyttet hjem? Er ikke dette viktigere enn et pagne?

Bonne fète.

1 kommentar:

Anonym sa...

Hei Sandra! Fantastisk å lesa det du skriv.Ein sterk historie om denne unge jenta!!! Føljer med på bloggen. Kjekt å sjå bilde av Emilienne. Hels henne mykje frå oss.
Helsing Kjellaug og Reidar