I går fikk jeg meg en ordentlig støkk. Jeg og Theodor, Samuel, Daniel og Manu satt lenge på verandaen og spilte ”Den forsvunne diamant” på ettermiddagen. Da det begynte så vidt å skumre tenkte jeg at det var best å få begynt kveldsstellet med bading og kveldsmat. Men da jeg gikk inn kunne jeg ikke finne Aaron noe sted.”Har dere sett Aaron?” spurte jeg guttene på verandaen. ”Han er og leker hos Nathan”, fikk jeg til svar. Nathan er en sveitsisk gutt på 5 år som bor rett ovenfor fotballbanen på stasjonen. Jeg sendte så guttene ned for å hente Aaron hjem.
Etter en liten stund kom de løpende tilbake og fortalte at Aaron var ikke hos Nathan, og han var heller ikke hjemme hos Kristin. Jeg tok på meg skoene og gikk ut for å se selv. Og det stemte det, han var verken hos Nathan eller hjemme hos Kristin. Jeg begynte så å gå rundt på stasjonen og lete. Da traff jeg en evangelist jeg kjenner som lurte på hvem jeg lette etter. Da jeg fortalte at det var Aaron så tilbydde han seg å være med og lete. Også alle vaktene vi traff hengte seg på leteaksjonen. Vi var overalt på stasjonen.
Da så jeg at kontordøra på skolen stod åpen og tenkte kanskje han satt og sjarmerte Lena i senk der inne. Jeg hadde jo lett alle andre steder, og hadde liksom ikke flere steder å lete. Men der satt Lena og jobbet alene i fred og ro. Da kjente jeg at panikken begynte å gripe meg. Hvor kunne han være? Han går jo aldri langt hjemmefra, og nå begynte det snart å bli mørkt og det hele. Lena tilbydde seg også å være med og lete, og snart kom også andre kolleger til. Og jeg prøvde å si til meg selv at jeg ikke måtte få panikk, men kunne ikke la vaere aa tenke på alle søppelhullene han kunne ha ramlet ned i.
Plutselig slo det meg: dette har jeg opplevd før. Første året vi var her så hadde vi en slik leteaksjon på Samuel. Vi lette overalt etter gutten uten å finne ham. Plutselig, etter å ha lett flere ganger inne i huset, la jeg merke til at alle lekene var tatt ut av bastkista på lekerommet. Da jeg så kikket oppi så fant jeg Samuel sovende så godt sammenkrøllet i bunnen på kista. Det slo meg derfor at jeg burde gå hjem og lete ordentlig en siste gang til for å se om Aaron kunne være et sted hjemme.
Og ganske riktig: Under senga si fant jeg Aaron sovende så godt. Han merket ikke en gang at jeg løftet ham opp i senga. De må ha lekt gjemsel og så har ventetida blitt litt lang for lillegutt og han må ha sovna. Og de andre hadde nok bare glemt ham ut.
Men dere kan tro mammaen ble glad og lettet over å ha funnet minstemann igjen. Den natta sov han sammen med meg i senga mi, og vi sovnet godt sammenkrøllet, mamma og minstegutt. Tenk å bli så glad for å finne gutten sin igjen som egentlig aldri var borte. Hvor mye gladere må ikke da en far bli for å finne igjen en sønn som virkelig har vært bortkommen?
Sjarmtrollet, Aaron, som skremte opp mammaen sin og halve misjonsstasjonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar